|
|||||||
| Aktuarens arbeidsfelt | Kort om forsikringsnæringen |
Selve grunnlaget for forsikringsvirksomheten er overtagelse av risiko. Forsikringsselskapet påtar seg en økonomisk forpliktelse som det på tegningstidspunktet ikke med sikkerhet kjenner omfanget av. Premien må fastsettes på forhånd, før man vet hvor mye selskapet må utbetale i erstatninger. Aktuaren har her en viktig rolle med sin bakgrunn innen forsikringsmatematikk og risikoteori. Denne bakgrunnen gjør aktuaren i stand til å kunne foreta en slik prisfastsettelse under usikkerhet.
Aktuarutdannelsen i Norge baseres på at studenten skal få et faglig grunnlag både innenfor livsforsikrings-, skadeforsikrings- og finansmatematikk. På hovedfag vil det imidlertid bli en viss grad av spesialisering innenfor ett av disse områdene. Som ferdig utdannet aktuar er det nødvendig med en ytterligere spesialisering. Man snakker derfor gjerne om livaktuarer, skadeaktuarer og finansaktuarer, selv om forskjellen i den formelle kompetansen gjerne ikke er så stor. Det er imidlertid fortsatt få aktuarer i Norge i dag som arbeider som rene finansaktuarer. Vi skal se litt nærmere pæ hvilke forskjellige arbeidsområder livaktuarene, skadeaktuarene og finansaktuarene har. Først skal vi imidlertid se på hvilken rolle aktuaren har i forhold til forsikringslovgivningen.
Livsforsikringsselskapene har i alle år hatt krav om å ha en ansvarshavende aktuar. Med Loven om forsikringsvirksomhet (FVL) som kom i 1988, ble det åpnet for at også skadeforsikringsselskapene kunne pålegges å ha en ansvarshavende aktuar. Et slikt pålegg kom i 1990 gjennom en forskrift til FVL § 8-7, kalt Forskrift om aktuar. Man må oppfylle visse krav for å kunne godkjennes som ansvarshavende aktuar. Godkjennelsesmyndigheten tilligger Finanstilsynet. De viktigste kravene er aktuarkompetanse og minst tre års praksis innenfor det aktuelle fagområdet. I henhold til denne forskriften er ansvarshavende aktuar ansvarlig for bl. a. å påse at forsikringstekniske avsetninger er tilstrekkelige og at premien står i et rimelig forhold til den overtatte risiko. De store forsikringsselskapene har ansatt egne ansvarshavende aktuarer, mens mindre selskaper og pensjonskasser gjerne benytter aktuarkonsulenter.
Tradisjonelt har en av livaktuarens viktigste oppgaver bestått i å foreta
forsikringstekniske beregninger ved f. eks. tilbud, endringer og reserveavsetninger vedrørende
enkeltpoliser, noe som i økende grad er overtatt av datamaskiner. Livsaktuarens viktigste
oppgaver i dag er derfor å utvikle nye produkter og implementere disse i rutiner og datasystemer.
En stor del av arbeidet går også med til å påse at nye lover og
forskrifter blir innarbeidet. Mens det tidligere var tillatt at selskapene samarbeidet om vilkår og tariffer, er i dag et
slikt samarbeid forbudt og de enkelte selskapene må derfor selv utforme sine egne produkter.
Livaktuarens vanligste oppgaver er å:
� Utvikle produkter, herunder utvikle og vedlikeholde premietariffer og vilkår.
� Beregne forsikringsfondet og sikkerhetsfondet samt endringer i reservegrunnlaget.
� Fastsette faktisk avkastning, omkostninger og risikopremie.
� Foreta fordeling av kostnader, inntekter, tap, fond m.v. på bransjer.
� Beregne fordeling av overskudd til kundene.
� Utarbeide lønnsomhetsanalyser og prognoser.
� Utarbeide statistikker.
� Utføre nødvendige tilpasninger til nye lover og forskrifter.
� Vurdere selskapets reassuranseprogram.
� Yte faglig støtte og opplæring.
� Delta i utarbeidelsen av regler for helsebed�mmelse.
� Bistå ved utarbeidelse av selskapets regnskap og budsjetter.
I en del større selskaper er oppgavene fordelt mellom en sentral aktuaravdeling, hvor ansvarshavende aktuar vil være plassert, og aktuarmiljøer i de enkelte forretningsenhetene, f. eks. privat og bedrift. Aktuarene i aktuaravdelingen tar seg gjerne av fellesoppgavene for selskapet, som f. eks. utarbeidelse av rapporter til Kredittilsynet, mens de øvrige aktuarene hovedsakelig steller med produktutvikling og annet som har med forretningsområdet å gjøre.
Etter at kravet om ansvarshavende aktuar kom også på skadesiden, og det kom strengere og flere krav om rapportering til
Finanstilsynet, har behovet for skadeaktuarer økt sterkt. Med ansvaret for at selskapet har foretatt tilstrekkelige avsetninger, at premiene er rimelige i tillegg til rapportering til
Finanstilsynet, økte aktuarens posisjon i skadeforsikringsselskapene.
Det er et bredt produktspekter på skadesiden som dekker svært forskjelligartede risiki, fra rene tingbransjer til ansvars- og personforsikringer og sjøforsikring.
Skadeaktuarens vanligste oppgaver er å:
� Foreta beregninger og vurderinger av de forsikringstekniske avsetninger og deres minstekrav.
� Utvikle adekvate modeller og metoder for å estimere IBNR-skader (skader som er inntruffet,
men ennå ikke er innrapportert til selskapet).
� Foreta fordeling av kostnader, inntekter, tap, avsetninger m.v. på bransjer.
� Utvikle produkter, herunder utvikle og vedlikeholde premietariffer og vilkår.
� Utarbeide statistikker.
� Utarbeide lønnsomhetsanalyser og prognoser.
� Foreta konsekvensanalyser og risikoanalyser.
� Utføre nødvendige tilpasninger til nye lover og forskrifter.
� Vurdere selskapets reassuranseprogram.
� Yte faglig støtte og opplæring.
� Bistå ved utarbeidelse av selskapets regnskap og budsjetter.
� Analyser og modellutvikling i forbindelse med Solvency II
I de største selskapene er aktuarfunksjonen gjerne plassert i egne aktuaravdelinger hvor flere aktuarer kan være ansatt. Aktuarene er her i større grad spesialiserte med hvert sitt tildelte fagområde.
Dette er et relativt nytt fagfelt for aktuarene i Norge. Aktuarene har tradisjonelt vært mest opptatt av forsikringsselskapenes passiva-side (gjeld) i regnskapet, spesielt de forsikringstekniske avsetninger. Aktuaren er opptatt av at selskapene setter av tilstrekkelige midler slik at de er i stand til å innfri sine forpliktelser overfor kundene. Aktuarene har hittil ikke vært så involvert i aktiva-siden av regnskapet, dvs. hvordan midlene plasseres. Derfor er det nå flere aktuarer som arbeider med balansestyring, eller såkalt aktiva-passiva-matching. Dvs. man forsøker å ha en sammensetning av investeringene som i best mulig grad tilpasses selskapets forpliktelser. I tillegg har aktuarene utfordringer innen modellering for de ulike investeringsformene. Dette er spesielt interessant innen de nye livsforsikringsproduktene der kunden selv kan bestemme hvordan sparepengene skal investeres, de såkalte Unit linked-produktene.
Markedet for aktuarkonsulenter har økt betydelig de senere årene. Det arbeider aktuarkonsulenter innenfor pensjonsforsikring, livsforsikring, skadeforsikring og finans. De fleste aktuarkonsulenter er ansatt i et aktuarkonsulentselskap. Disse selskapene kan være et datterselskap i et forsikringskonsern, men det finnes også selvstendige firmaer. Det eksisterer også aktuarkonsulenter som driver sitt eget firma. Hovedoppgaven for en aktuarkonsulent på pensjonsområdet er å stå som ansvarshavende aktuar for pensjonskasser og utføre forsikringstekniske beregninger for bedriftenes regnskapsmessige rapportering av pensjonsforpliktelsene. I tillegg vil et aktuarkonsulentselskap kunne administrere pensjonskassen og hjelpe til med å føre regnskapet. Dessuten gir aktuarkonsulenten råd til klienten i forsikringsfaglige spørsmål, f.eks. ved valg av pensjonsløsning. På skadesiden er den vanligste oppgaven for en aktuarkonsulent å stå som ansvarshavende aktuar for selskaper som ikke har egen aktuar. Også her vil rådgivning i forsikringsfaglige spøsmål være en viktig del av virksomheten for et aktuarkonsulentselskap.
I tillegg arbeider det aktuarer med forsikringsrelaterte oppgaver bl.a. i:
� Finanstilsynet
� Bransjeorganisasjoner som Finansnæringens fellesorganisasjon (FNO) og The
Nordic Association of Marine Insurance (Cefor)
� Statens Pensjonskasse
� Universiteter og høyskoler
Også i andre fagmiljøer arbeider det aktuarer, f.eks. i Statistisk Sentralbyrå, i forskningsmiljøer, i fonds- og aksjemeglerfirmaer og i Riksrevisjonen.
Arbeidsmulighetene for aktuarene er i dag meget gode. Det er for tiden mangel på aktuarer i Norge. Forsikringsselskapene har til tider problemer med å få dekket sitt behov for personer med aktuarfaglig kompetanse. Aktuarene står derfor i en unik stilling på arbeidsmarkedet.