Høringssvar - Amortisert kost i kunderegnskapet hos pensjonsleverandører

Høringssvar - Amortisert kost i kunderegnskapet hos pensjonsleverandører

onsdag 01.06.22 Skrevet av Qingsheng Dong

Amortisert kost i kunderegnskapet hos pensjonsleverandører

Dato: 25.05.2022

Høringssvar fra Den Norske Aktuarforening - Amortisert kost i kunderegnskapet

Innledning og konklusjon

Som en organisasjon for aktuarer er vi ut ifra prinsippet om kundenes beste alltid interessert i at pensjonsmidlene blir forvaltet på en slik måte at kundene får mest mulig pensjon ut av hver innbetalte krone i pensjonspremie. Dette kan bare skje gjennom et regelverk hvor pensjonsleverandørene gis god nok mulighet til å tilpasse investeringene til de faktiske kundeforpliktelsene, og der igjennom ta investeringsrisiko slik at kundene kan oppnå best mulig avkastning.

Norske pensjonsleverandører har ofte lange forpliktelser med høy durasjon på passivasiden. Ideelt sett burde foretakene hatt tilnærmet lik durasjon på aktivasiden for å matche forpliktelsene. Dette gjør seg også gjeldende i Solvens II der både aktiva,- og passivasiden beveger seg i takt med rentebevegelsene. I henhold til gjeldende lovverk må ytelsesprodukter, som ikke har flerårig garanti, oppnå en årlig avkastningsgaranti på bokført avkastning. Dette gjør det vanskelig å holde en tilstrekkelig durasjon på aktiva som i IFRS 9 måles til virkelig verdi over resultat, uten at avkastningsrisikoen blir uforholdsmessig høy.

I dagens forvaltning av livsforsikringsprodukter plasseres en betydelig del av aktivasiden i verdipapirer som verdsettes til amortisert kost. I henhold til IAS 39 gjelder dette investeringer som holdes til forfall, samt utlån og fordringer. IFRS 9 begrenser denne muligheten slik at amortisert kost bare kan benyttes for eiendeler som holdes til forfall. Bruk av amortisert kost etter regelverket i IAS 39 er et viktig verktøy for selskapene til å kunne oppnå en mer stabil bokført avkastning for å oppfylle den årlige rentegarantien.

En ulempe med amortisert kost er at det kan gi opphav til flyttearbitrasje ved at kunder kan flytte fra foretak med mindreverdier og/eller flytte til foretak med merverdier. Det bemerkes at kursreguleringsfond slik det nevnes i høringsnotatet ikke lenger eksisterer innen offentlig tjenestepensjon.

Finanstilsynet foreslår tre ulike alternativer for å regulere verdsettelse til amortisert kost i IFRS 9.

Den Norske Aktuarforening er av den oppfatning at Alternativ 3 er å foretrekke. Under følger en drøfting av vår forståelse av de ulike alternativene..

Alternativ 1

Alternativ 1 innebærer begrenset amortisert kost (IFRS 9) i både kunderegnskap og selskapsregnskap. Dette vil medføre en svekkelse i selskapenes mulighet til risikostyring gjennom å matche aktivasiden og passivasiden for en rekke finansielle eiendeler. I praksis vil denne restriksjonen i en situasjon der investeringsmulighetene er begrenset kunne medføre at selskapene i større grad tvinges til å benytte eiendeler som er mindre utsatt for svingninger i markedet. Slike disponeringer vil kunne medføre en dårligere avkastning på kundemidlene, og er slik vi ser det ikke til kundenes beste.

En fordel med forslaget om begrenset amortisert kost er at det vil kunne gi mindre muligheter for flyttearbitrasje enn utvidet amortisert kost da en mindre del av mer/mindreverdiene vil følge kunden ved flytting. En annen er at konsernregnskapet, selskapsregnskapet og kunderegnskapet forblir likt.

De aller fleste pensjonsleverandørene har historisk sett holdt obligasjoner til forfall, og har også en klar intensjon om dette i fremtiden. Slik sett kvalifiserer disse investeringene til amortisert kost under IFRS 9 slik vi tolker det. Vi vurderer allikevel alternativ 1 dithen at det er en fare for at pensjonsleverandøren her vil tilpasse sin forvaltning til instrumenter som ikke er like mye utsatt for svingninger i markedet, men som kan gi levere avkastning på kundemidlene. Vi anbefaler derfor ikke denne løsningen.

Alternativ 2

Her mener vi det er en fordel at man i kunderegnskapet kan bruke utvidet amortisert kost, men det er helt klart en ulempe at det er forskjellige prinsipper i kunderegnskapet og selskapsregnskapet. Det kompliserer både beregning og kommunikasjon av resultater. Av den enkle grunn synes vi derfor ikke dette er et alternativ å anbefale. Vi mener allikevel det er å foretrekke fremfor alternativ 1.

Alternativ 3

Alternativ 3 innebærer utvidet amortisert kost i både kunderegnskapet og selskapsregnskapet. Dette vil gjøre det mulig for foretakene å holde en høy durasjon samtidig som avkastningsrisikoen forblir moderat. Dette hindrer at foretakene tvinges over til kort durasjon i porteføljene. Som nevnt tidligere så tror vi at kort durasjon kan være en ulempe for kundene i form av lavere forventet avkastning. Et høyt durasjonsavvik kan også gi opphav til et høyt kapitalkrav i Solvens II og medføre et unødvendig kapitalintensivt produkt som vil kunne øke prisen og senke konkurransen til ulempe for kunden.

Avvik mellom kunderegnskapet og selskapsregnskapet kan gi uheldige effekter. Alternativ 3 har, i motsetning til alternativ 2, fordelen av at kunderegnskapet og selskapsregnskapet behandles likt. Det vil kunne gi et avvik mot konsernregnskap, men så lenge IFRS 17 ikke er implementert i selskapsregnskapet vil det her uansett kunne eksistere avvik.

En ulempe med forslaget om utvidet amortisert kost er at det vil kunne gi større opphav til flyttearbitrasje enn begrenset amortisert kost da en større andel av mer/mindreverdiene vil følge kunden ved flytting. Vi mener allikevel at dette alternativet er til klar fordel for kunden da pensjonsleverandøren her har mulighet til bedre å tilpasse investeringene til kundenes beste.

Med vennlig hilsen

Den Norske Aktuarforening

 

Stig Harry Olsen

Leder